Daglige oppdateringer

Ja, dagens vær var egentlig en blåkopi av gårdagens, nemlig regn, regn, regn... = kaldt = vått, men humøret var adskillig bedre i dag etter at jeg hadde fått sove godt og lenge i natt :) 

Dagen startet i Leirvik i morges, et lite sted helt ytterst i Sognefjorden. Først var det over fjorden med ei ferge, så syklet jeg nesten 4 mil på en smal og kupert vei, og så ny ferge til over til Mongstad. Jeg holder meg stort sett på lite trafikkerte veier, og har ikke tilbragt mer tid på E6 eller E39 enn høyst nødvendig. Fordelen er at du nesten er alene på veien og slipper bruke mye energi på å følge med på trafikkbildet rundt deg. Ulempen er at disse veiene i større grad følger terrenget og dermed er mer kuperte. I dag har det i stor grad gått opp og ned og opp og ned og opp og ned og så videre... 4 mil tar da fort 4 timer, og du kan glemme å rekke den første ferga! Men jeg kom da fram etter hvert og over til Mongstad. Selve rafineriet var for meg uinteressant. Bare noen få kilometer fra det ligger imidlertid Vardetangen, som er Norges vestligste fastlandspunkt, og i min jakt på Norges ytterpunker var det viktig å komme seg dit. Nå gikk jeg ikke stien ut til selve punktet, for det hadde jeg ikke fottøy til, men jeg syklet så langt veien gikk - til Vardetangen snøggbåtkai i Ervika. Ergo kan jeg si at jeg har vært på Norges vestligste veipunkt på fastlandet. Da er det bare det sørligste punktet igjen :)
Jeg tok buss de siste milene på dagens etappe. Ikke lett å skulle finne veien inn til Bergen sentrum når en er syklist. I kveld har jeg vært ute og spiste middag sammen med min tante og onkel, og det var et veldig hyggelig møte :) Det blir ikke så ofte en ser hverandre. 
Nå har jeg behov for en rolig dag kjenner jeg, og da passer det bra å ta hurtigbåten ned til Bømlo i morgen tidlig, og så sykle til Haugesund eller litt lengre. Håper på flat vei og oppholdsvær! Opprinnelig skulle jeg å ta turen innom Rosendal i Hardanger, men det må bli en annen gang. Det blir en for stor omvei og krever litt for mye logistikk. Yr melder litt bedre vær fremover og ingenting hadde vært bedre :)

Hvil deg nå, du er sliten

Hvil din kropp før din kraft ebber ut
Vann pipler inn i dine sko
Du vandrer i regn
Mil etter mil etter mil
etter mil etter mil etter mil
 
I dag har jeg hatt Jahn Teigen i hodet nesten hele veien fra Førde til Leirvik, 8,4 mil. Jeg er kjempesliten og kjenner at moralen er lav på grunn av det håpløse været. Dagen har vært en studie i regn! Yr, lett regn, silregn, styrtregn... Vann pipler ikke bare inn i skoene, men absolutt over alt. Du blir jo også svett av syklingen, så det er vått, klamt, kaldt og ekkelt. Det verste er at milene virker så ufattelig lange når det eneste man egentlig vil er å komme i hus... I dag er faktisk første dag på denne turen at det har kjentes litt håpløst, og første gang jeg har kjent på at det skal bli godt å bli ferdig med prosjektet. Jeg lengter hjem til kjæresten og bestevennen, til ungene og hus og hjem. Til å legge seg i den samme senga hver kveld. Til å gå på jobb og ha det artig med kollegaer... 
 
Nei, jeg stopper der før det utvikler seg til enda mer syt og bæs. Det er ei uke igjen, og den skal også leves :) 
 
I morgen skal jeg først til det vestligste fastlandspunkt på vei i Norge - like ved Mongstad. Deretter står det Bergen på min plan :) 

Dagens etappe tilsa at jeg først måtte jobbe inn de 4 milene jeg ikke fikk tatt i går, før jeg kunne begynne på dagens oppsatte 7 mil til Førde. Jeg startet like før klokka 8 og håpet å være i Førde før kl 18. 

Jeg liker å være mentalt forberedt på reiseruta, så jeg spurte resepsjonisten på hotellet i Loen om hvordan veien var til Førde. "Det er greit til Utvik, og så en bakke opp Utvikfjellet, men den er ikke så bratt og ikke så lang". Så bra! Ikke bratt og ikke lang passer meg utmerket i dag :)
Det var tåkeskyer med yr og regn fra start til mål i dag, men de første 3 milene gikk likevel som en drøm på flatt terreng langs Loen- og Innvikfjorden. Så kom Utvikfjellet... Jeg kommer forever til å være skeptisk til veibeskrivelser heretter! "Ikke langt" var 8-9 km og "ikke bratt" var 6-7 % helning i endeløse sikksakksvinger til jeg endelig var på toppen - 600 meter over havet! Det sto skilt på toppen... Det kan dokumenteres... Jeg var svett inni og søkkvåt av regnet utenpå. Når en da kjører nedover på andre siden blir en iskald! Jeg frøs så jeg ristet da jeg kom ned til Byrkjelo. Inn på bensinstasjonen og skannet lokalet etter noe varmt. Det ble baconpølse og espresso choc! Ikke en vanlig meny for meg, men det hjalp litt. Bytte til tørr genser hjalp også. 
Så var det drøyt 2 mil på E39 fram til Jølstravannet. E39 er Vestlandets svar på E6, og minst like ille! Masse tungtrafikk og bobiler, biler med campinvogn eller båthengere, biler og motorsykler. Det suser forbi deg i en evig strøm. Da jeg kom til Skei var jeg innom ei kro for å høre om jeg burde fortsette på E39 forbi Jølstravatnet eller ta den betydelig mindre veien på sørsiden. Mannen i kassa sa at sørsiden var penest, og samme lengde og ja, den er asfaltert. Og hvordan er de 2 siste milene fra slutten av Jølstravatnet til Førde? Er det mye opp og ned? "Neida, det er BARE unnabakker!" svarte han. Klok av skade tok jeg den siste informasjonen med en stor klype mistro. 
Jølster er et fantastisk flott område. Det ser man lett, til tross for lave skyer, silregn og motvind... Gamle bygninger i værbitt lafta tømmer, torv på taket og utskjæringer både her og der. De nasjonalromantiske maleriene fra slutten av 1800-tallet må være malt her. Og riktig nok. Her dukket plutselig et skilt med "Astruptunet" opp. Jeg var turist en liten time og lærte at Nikolai Astrup bodde her i voksen alder, og det var her han malte sine viktigste bilder. En del originalbilder henger i bygningene. Det var verdt et besøk. 
Jeg har innimellom tenkt mye på motvind i dag, hvilket er ganske naturlig når den har vært et uvelkomment reisefølget i 7 mil. Motvind er demotiverende. Det er som å møte en vegg av motstand. Motvind er hele forskjellen på en god og en dårlig dag - uavhengig av været ellers. Vått vær blir verre. Godt vær blir verre. Motvind gjør at du trekker opp skuldrene og samtidig drar hodet så langt ned du får det. Rene skilpadda. Hele overkroppen er anspent, og framdriften er betydelig dårligere enn uten vind. Du blir så utrolig sliten... 
Ved enden av Jølstravatnet måtte jeg tilbake på E39, og da fikk jeg dagens opptur, for de 2 siste milene til Førde var virkelig bare unnabakke! O jubel! 
Dagens etappe tok 9,5 timer og var 11,2 mil lang. Etter en sånn innsats er det mer enn deilig å ha reservasjon til et rom på Rica Førde Hotel. La gå at spa-et ikke er åpent en søndag kveld. Dusjen hadde varmt vann og der sto jeg leeenge :) 
Nå har jeg spist nydelig steinbit i restauranten på hotellet og hatt en veldig hyggelig prat med damen som serverte meg. Hun er fra Bø i Vesterålen og har gitt meg gode råd for morgendagens strekning. Hun inviterte meg til og med på morgenkaffe hjem til seg i morgen tidlig - men det var til vi fant ut at vi har en litt forskjellig døgnrytme :) 
I morgen beveger jeg meg mot Sognefjorden og Norges vestligste punkt på fastlandet. 
Vi høres!

En dag med jubel. Neste dag bare slit... 

Båten fra Geiranger til Hellesylt gikk klokka 9.30 i morges, og selv om det var grått og litt regn, ser en jo hvor spesiell den fjorden er. Fossene og de stupbratte fjellene. Gårdene som klorer seg fast i fjellsiden. Ufattelig at noen engang tenkte tanken på å bygge hus der! Geiranger var ellers lett å forlate. Det er kun turisme der, og ingen ting annet så vidt jeg kunne se.  
Straks jeg startet syklingen kjente jeg at det ville bli umulig å komme seg 11 mil avgårde slik planen var. Gårdagens klatreetappe hadde krevd det meste av overskudd, og siden jeg kom så sent fram til Geiranger i går kveld ble det også for lite søvn og hvile i natt. Etter bare 6 mil kom jeg til Loen, og der stoppet jeg... Det kjennes som et nederlag, men nå får jeg en lang ettermiddag og kan legge meg tidlig. Det vil gjøre meg godt. 
Det betyr også at jeg får drøyt 12 mil til Førde i morra... Jeg får stå opp kl 6 og starte kl 8. Søndag morgen bør være rolig på veien :)
For en dag!
Jeg tok bussen fra Molde til Åndalsnes før klokken 8 i morges. Det var to grunner til bruk av buss - for det første en undersjøisk tunnel forbudt for syklister, og for det andre å korte litt ned på en ellers svært lang og krevende etappe. Det ble 8,9 mil til slutt, og jeg brukte knapt 11 timer fra Åndalsnes til Union Hotell i Geiranger. Fremme kl 20.45. 
 
Men altså - for en dag og for et fantastisk stykke Norge jeg har syklet gjennom! Dette har vært turens høydepunkt - bokstavelig talt :) Jeg har nemlig egenhendig tråkket meg opp over 1.700 høydemeter fordelt på to fjelloverganger. Motbakkene mot Trollstigen starter like etter Åndalsnes. Det går jevnt oppover fra første tråkk og en når ikke det høyeste punkter før etter 2,4 mil. Det som kalles Trollstigen er bare 7 km lang, og da har veien 10 % stigning. Det er ganske bratt... Resten er bare litt slakere. Det var fint vær i dag, og det krydde av turistbusser, bobiler og personbiler opp den smale og svingete veien. Likevel gikk det ganske greit å være syklist. En mann tutet og viste tommelen opp. En annen syklist leide sykkelen oppover, og da jeg tråkket forbi ham sa han: "Ah! You are super!" Sånne tilrop gjemmer man på ei stund :)
Like etter det høyeste punktet på Trollstigen begynner en mange mil lang nedkjøring mot Valldal. Etter kun kort tid syntes jeg plutselig det ble så rar lyd, og sykkelen oppførte seg litt rikkelaktig. Terje har presisert at alle lyder må sjekkes! Jeg trodde først det var bremsen som hadde hengt seg opp, og bremset et par ganger, men det var det definitivt ikke. Så gikk jeg av sykkelen. Det tok litt tid, men plutselig oppdaget jeg problemet. Den høyre skruen til bagasjebæreren hadde knekt! Krise! Bagasjen er tung og nå trykket den skjeve bæreren skjermen ned mot dekket. Ka svarten gjør æ no..?! Ikke hadde jeg ekstra skrue. Heller ikke streng. Og hvert fall ikke metallbor for å fjerne det som sto igjen i hullet! En quick fix var imidlertid helt påkrevd, og det jeg hadde var strips. Satte den tykkeste stripsen jeg hadde gjennom avstandshylsa, sykkelramma og bæreren, og fikk festa dette sånn noenlunde sammen. 
Det som var helt strålende var at jeg var i den lange nedoverbakken, og for å gjøre historien kort så jeg etter omtrent 20 km plutselig ByggTorget foran meg. Der har de i alle fall skruer og mannfolk tenkte jeg, og svingte inn foran butikken. (Nei, æ skjemmes ikkje av å si det!) Klokka var 15.45 og de skulle stenge klokka 16. En kjekk ung mann skjønte problemet og fortvilelsen tvert. Han fant nye skruer og oppdaget også at det fantes et annet sted bæreren kunne festes. Det var fort gjort og betaling skulle han ikke ha! Det var en meget lykkelig syklist som fortsatte til Linge og tok ferga over til Eidsdal. Ble bare heftet en bitte liten time til sammen. Bare husk det - ByggTorget Valldal Høvleri AS hjelper kvinner i nød! 
Etter å ha kommet over til Eidsdal fant jeg fort ut at jeg ikke var ferdig med oppoverbakker. Der var 7 nye km med klatring og enda 14 km før jeg kom til Ørneveien og kunne se ned på Geirangerfjorden. Det har vært en lang og slitsom dag, men en flott dag full av opplevelser :)
Jeg rundet forresten 200 tilbakelagte mil i dag. Da er det knapt 100 igjen før jeg er i Kristiansand. 
Og i morgen bærer det videre mot Stryn. 

Nyeste kommentarer

22.01 | 10:16

Hei Magne
Du kan skrive inn www.spiderflex.com på din nettleser, og da kommer du rett til de som lager setet.
Hilsen Elin

...
19.01 | 23:50

Hei Elin!

Hvor har du kjøpt SPIDERFLEX sykkelsete? Jeg finner ingen som har det.

...
06.08 | 16:07

Hei Elin
GRATULERER så mye.....flott jobbet!!!!
Vi snakkes om ikke så lenge.
Varm hilsen fra Birgit

...
02.08 | 21:19

Hei Grete. Takk for mange hyggelige og oppmuntrende kommentarer underveis :) Det betydde mye at folk fulgte med. God helg. Skal du aykle Lavka neste lørdag?

...