9,7 mil på 8 timer og 50 minutter.
I dag syklet jeg fra Finnmark, vårt desidert største og mest varierte fylke, og inn i Troms. Jeg har tilbakelagt 70 mil på gode (!) Finnmarksveier, og la meg aller først
kort oppsummere fylket. Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det gjerne: Finnmark er et undervurdert ferieland! Okei, det er ikke så ofte sol og varme, men det er jammen spektakulær natur, hyggelige mennesker og utallige aktiviteter å
krydre ferien med. Naturen er uendelig variert fra det ytterste nakne skjær til frodige, grønne områder litt lengre inn i landet, fra uberørt villmark til urbane strøk. For den aktive finnes tilbud og opplevelser som spenner
vidt, fra badeland, laksefiske i elv, havfiske eller jakt på kongekrabbe, fjellvandring, nasjonalparker og fugletitting til konserter og festivaler av ymse slag. For geologen må Finnmark være et eldorado, med fjell og stein som forteller
en historie du må ha universitetsutdannelse for å forstå. For den historieintersserte finner en spor etter mennesker mange tusen år tilbake - for ikke å snakke om tydelige tegn fra siste krig. Hele fylket ble som kjent
forferdelig rammet av tyskernes "brente jords taktikk", de brant alle hus, tok eller skjøt alle husdyr og tvangsevakuerte befolkningen. Det er knapt et hus som er eldre enn 70 år.
Mange bygder er preget av forfall og fraflytting,
mens andre er livskraftige tettsteder der det bygges og vedlikeholdes.
Folk er stort sett åpne, nysgjerrige, vennlige og lett å komme i kontakt med. De åpner med: "kor du kommer fra" og så er praten i gang :)
De to siste dagene fra Alta og hit har jeg tenkt mye på pappa. Han og bestekompisen Kristian var i sin pure ungdom ei uke på fisketur på Finnmarksvidda, og så syklet de hjem fra Alta til Tromsø! Dette var på slutten
av 40-tallet, så turen gikk nok på grusveier og med sykler med ballongdekk og uten gir. For en forskjell fra dagens veistandard og sykkelutstyr! Han var så interessert i den turen jeg skulle ut på, og gledet seg til å følge
med på bloggen min. Men i februar døde han etter ett års kreftsykdom. Det er vemodig å tenke på.
Så til dagens utfordring, som var turen over Kvænangsfjellet! Hadde grudd meg til den distansen i lang
tid, helt uten grunn... Jajja. Det tok jo nesten to timer å forsere 7,5 km, inkludert fire korte vanningspauser, men det gikk jevnt og trutt oppover. Det var godt å komme opp til Gildetun :) Drøyt to mil før Storslett begynte det
å regne skikkelig, så det var en søkkvåt, men lykkelig dame som sjekka inn på Gjestehuset.
Jeg må si jeg er søkkimponert over kroppen min, som leverer, dag etter dag. Jeg er sliten og lei av å
sykle når jeg kommer til dagens mål, men kjenner at jeg har masse krefter igjen. Om natta sover jeg som en stein, selv om midnattsola flommer inn vinduene. Det har jeg aldri gjort før :) Nakken er forresten også mye bedre! Så
hva kan man klage på..? Ikke en ting!
Og i morgen gleder jeg meg til å møte min aller beste venn gjennom 32 år igjen. Tirsdag har vi nemlig 30 års bryllupsdag, og siden jeg er tilhenger av å feire det som kan
feires må han komme til meg :)
Vi høres!