Om meg

Jeg er en kvinne på den perfekte plass i livet. Jeg nærmer meg 60 år og har vært gift med min beste venn mer enn halve livet. Vi har to voksne barn som fint klarer seg selv.

Jeg jobber som personalsjef og kvalitetssjef i en spennende bedrift, og får brukt mine beste egenskaper på utallige utfordringer.

I cv-en min står det ”Lidenskapelig opptatt av å lage god mat og det sosiale aspektet ved å samles rundt et bord”. Jeg elsker å lage mat og synes det er ren meditasjon å stå på kjøkkenet.  Matlagingen skal også helst ta litt tid, slik at jeg kan kose meg lengst mulig - gjerne med et glass hvitvin innen rekkevidde :)

Jeg er meget målrettet. Hvis jeg først har bestemt meg for noe, blir det gjennomført. Noen ganger kan målene ligge der som et mareritt og føles som en pest og en plage, men jeg har innsett at så lenge de er skapt av meg selv, vil målet få meg framover og sprenge grenser for hva jeg kan klare. Man angrer noen ganger som en hund for å ha begitt seg ut i det, men kjenner på stoltheten når prosjektet er gjennomført.

Et slikt prosjekt var å springe maraton...

Våren 2010 kom kollega Børre innom mitt kontor, og spurte om vi ikke skulle springe "et litt lengre løp" som han sa. Jeg hadde ganske nettopp tatt opp igjen jogging som treningsform, og trengte for så vidt et mål å trene mot. For mange år siden hadde jeg gjennomført et halvmaraton, men maraton skulle jeg aldri springe! Underlig hvor fort man kan la seg overtale...

Jeg er en planlegger, og et slikt stunt må planlegges. Utstyr, treningsopplegg og sted for debutløpet ble nøye gjennomgått. Stockholm Marathon pekte seg tidlig ut som et flott arrangement. Løpet skulle gå 28. mai 2011. Vi hadde altså ett år på oss.

Dagen for maraton nærmet seg, og jeg var godt mentalt forberedt. Jeg hadde blant annet laget meg noen motiverende ”tenkeord” som skulle være mantra når det gikk tungt: Underveis, Til stede, Tillit, Glede og God nok.

Oversatt: Du er endelig underveis på dette som du har forberedt deg på så lenge. Nyt det! Du skal antakelig aldri gjøre det igjen. Vær til stede her og nå. Opplev folkemengden. Kjenn på kroppen. Vær nysgjerrig på hvordan den vil reagere når det nærmer seg 35 km. Ha tillit til at dette vil gå bra. Du klarer det! Kjenn på gleden over at du er i så god form at du faktisk klarer å gjennomføre en maraton. Du er god nok uansett hvilken tid det blir. Det at du faktisk gjennomfører vil gjøre deg stolt.

Det tok mye fokus å snirkle seg fram i vrimmelen av 20.000 løpere, så det ble egentlig ikke så mye tid til å tenke på motivasjonsordene… Det var interessant nok å observere rumper, legger og lår, tatoveringer, lukt, åreknuter, tekst på t-skjorter, hårfasonger, løpestil og det som foregikk langs løypa.

Enkelte publikummere så det som sin oppgave å motivere løpere – ”kom igjen!” ”du klarer det!” ”snart i mål!” ”det er ikke langt igjen!” Og det virket :)

Det var også supermotiverende å se at folk begynte å gå etter hvert, og at det allerede på 8 km sto løpere som tøyde stive muskler i veikanten. På det tidspunktet følte jeg meg lett og ledig og hadde masse overskudd igjen. 

Jeg tenkte på det lange løpet som en stor jobb som skulle gjøres, og delte den i mindre etapper. "Nå skal du først bare springe til 5 kilometersmerket. Og så 10, 15, 21…" Jeg hadde aldri sprunget mer enn halvmaraton før, selv på trening, så da vi passerte 21 kilometer følte jeg at jeg sprengte en grense. Deretter var det å springe til 25, 30 og 32. Da var det 10 km igjen, og jeg begynte å telle ned. Maraton begynner på 35 kilometer har jeg hørt, og jeg forstår hva de mener. Fra da av føltes kilometerne litt lengre… Ved 37 skal en møte den berømte ”veggen”, men det eneste jeg kjente var at det gikk tyngre å komme i gang igjen ved drikkestasjonene. Det var da jeg skjønte at jeg var mer enn god nok!

Det var nyyyyyydelig med målgang inne på olympiastadion etter 4 timer og 35 minutter. Jeg var sliten selvfølgelig, litt stram bak i det høyre kneet, hoven i føttene, stiv i hofta, men ellers ingen onter.

Nokså nøyaktig 20 sekunder etter målpassering, inntraff et merkelig fenomen. Hofte, lår, knær og legger stivnet FULLSTENDIG! Det var som om overkroppen beveget seg framover, men hofta ikke visste hvordan den skulle sette den ene foten foran den andre når den skulle gå igjen. Det gjaldt tydeligvis for alle rundt meg, for det var en komisk gjeng som vraltet av gårde de 300 meterne til stedet vi hadde klær og utstyr.

Hvordan hadde jeg det de neste dagene? Uforskammet bra! Jeg var fortsatt litt stram bak høyre kne og liksom litt matt i kroppen, men ikke verre enn det. Og så tok det nok godt og vel tre uker før overskuddet sakte men sikkert begynte å vende tilbake.

Om jeg skal gjøre det igjen? Tror ikke det. Det føles litt som been there, done that! Men jeg tar ett forbehold... Hvis noen vil ha meg med på New York Marathon, så skal jeg seriøst vurdere det...