 |
 |
|
 |
 |
Jeg er en kvinne på den
perfekte plass i livet. Jeg nærmer meg 60 år og har vært gift med min beste venn mer enn halve livet. Vi har to voksne barn som fint klarer seg selv.
Jeg jobber som personalsjef
og kvalitetssjef i en spennende bedrift, og får brukt mine beste egenskaper på
utallige utfordringer.
I cv-en min står det ”Lidenskapelig opptatt av å lage god mat og det sosiale aspektet ved å samles rundt et bord”.
Jeg elsker å lage mat og synes det er ren meditasjon å stå på kjøkkenet. Matlagingen skal også helst ta litt tid, slik at jeg kan kose meg lengst mulig - gjerne med et glass hvitvin innen rekkevidde :)
Jeg er meget målrettet.
Hvis jeg først har bestemt meg for noe, blir det gjennomført. Noen ganger kan
målene ligge der som et mareritt og føles som en pest og en plage, men jeg har
innsett at så lenge de er skapt av meg selv, vil målet få meg framover og
sprenge grenser for hva jeg kan klare. Man angrer noen ganger som en hund for å
ha begitt seg ut i det, men kjenner på stoltheten når prosjektet er
gjennomført.
Et slikt prosjekt var å
springe maraton...
Maraton
Våren 2010 kom kollega Børre innom mitt kontor, og spurte om vi ikke skulle springe "et litt
lengre løp" som han sa. Jeg hadde ganske nettopp tatt opp igjen jogging
som treningsform, og trengte for så vidt et mål å trene mot. For mange år siden hadde jeg gjennomført et halvmaraton, men maraton skulle
jeg aldri springe! Underlig hvor fort man kan la seg overtale...
Jeg er en planlegger, og et slikt stunt må planlegges. Utstyr, treningsopplegg og sted for debutløpet ble nøye gjennomgått.
Stockholm Marathon pekte seg tidlig ut som et flott arrangement. Løpet skulle gå 28. mai 2011. Vi hadde altså
ett år på oss.
Tenkeord
Like
greit å innrømme det først som sist - å jogge alene er kjedelig…
For å få motivasjon til treningen kjøpte jeg derfor en avansert
pulsklokke med
GPS. Den klokka var min treningskompis på hver
tur, og moralen er: riktig utstyr er viktig for motivasjonen :)
Dagen
for maraton nærmet seg, og jeg var godt mentalt forberedt. Jeg hadde
blant annet laget meg noen motiverende ”tenkeord” som skulle være mantra når det gikk tungt: Underveis, Til stede,
Tillit, Glede og God nok.
Oversatt:
Du er endelig underveis på dette som du har forberedt deg på så lenge.
Nyt det! Du skal antakelig aldri gjøre det igjen. Vær til stede her og
nå. Opplev folkemengden. Kjenn på kroppen. Vær nysgjerrig på hvordan den vil
reagere når det nærmer seg 35 km. Ha tillit til at dette vil gå bra. Du
klarer det! Kjenn på gleden over at du er i så god form at du faktisk
klarer å gjennomføre en maraton. Du er god nok uansett hvilken tid det
blir. Det at du faktisk gjennomfører vil gjøre deg stolt.
Underveis
Det tok mye fokus å
snirkle
seg fram i vrimmelen av 20.000 løpere, så det
ble egentlig
ikke så mye tid til å tenke på motivasjonsordene… Det var interessant nok å observere rumper, legger
og lår, tatoveringer, lukt, åreknuter, tekst på t-skjorter, hårfasonger,
løpestil og det som foregikk langs løypa.
Enkelte publikummere så det som sin
oppgave å motivere løpere – ”kom igjen!” ”du klarer det!” ”snart i mål!” ”det
er ikke langt igjen!” Og det virket :)
Det var også supermotiverende å se at folk
begynte å gå etter hvert, og at det allerede på 8 km sto løpere som tøyde stive muskler i
veikanten. På det tidspunktet følte jeg meg lett og ledig og hadde masse overskudd igjen.
Jeg tenkte på det lange løpet som en stor jobb som skulle gjøres, og delte
den i mindre etapper. "Nå skal du først bare springe til 5 kilometersmerket. Og så 10, 15, 21…" Jeg
hadde aldri sprunget mer enn halvmaraton før, selv på trening, så da vi
passerte 21 kilometer følte jeg at jeg sprengte en grense. Deretter var det å
springe til 25, 30 og 32. Da var det 10 km igjen, og jeg begynte å telle ned. Maraton begynner på 35
kilometer har jeg hørt, og jeg forstår hva de mener. Fra da av føltes
kilometerne litt lengre… Ved 37 skal en møte den berømte ”veggen”, men det
eneste jeg kjente var at det gikk tyngre å komme i gang igjen ved
drikkestasjonene. Det var da jeg skjønte at jeg var mer enn god nok!
I mål
Det var nyyyyyydelig med målgang inne på olympiastadion etter 4 timer og 35
minutter. Jeg var
sliten selvfølgelig, litt stram bak i det høyre kneet, hoven i føttene, stiv
i hofta, men ellers ingen onter.
Nokså nøyaktig 20 sekunder etter
målpassering, inntraff et merkelig fenomen. Hofte, lår, knær og legger stivnet
FULLSTENDIG! Det var som om overkroppen beveget seg framover, men hofta ikke visste
hvordan den skulle sette den ene foten foran den andre når den skulle gå igjen. Det gjaldt tydeligvis for alle
rundt meg, for det var en komisk gjeng som vraltet av gårde de 300 meterne til stedet vi hadde klær og utstyr.
Hvordan hadde jeg det de neste dagene? Uforskammet bra! Jeg var fortsatt litt stram
bak høyre kne og liksom litt matt i kroppen, men ikke verre enn det. Og så tok det nok godt og vel tre uker før
overskuddet sakte men sikkert begynte å vende tilbake.
Om jeg skal gjøre det igjen? Tror ikke det. Det føles litt som been there, done that! Men jeg tar ett forbehold... Hvis noen vil ha meg med på New York Marathon, så skal jeg seriøst vurdere det...
|
|
 |
|
|
|